Ute er det fortiden ofte blå himmel og det er mildt. Jeg puster ut frostrøyk når jeg går ut døra om morgenen. Lufta er skarp og fuktig, og det ligger et lag med kald fukt på bakken. Vi har fine høstdager, det er november og jeg har fortsatt muligheten til å kruse rundt med scootern, som jeg er avhengig av i min flyvende hverdag. Trærne har kastet fra seg klærne, og i epletreet henger snart bare eplene igjen. De vi ikke plukker inn nå, faller snart ned på bakken. Snart kommer kanskje snøen. Jeg ønsker meg deilig, hvit, kald snø som legger seg på bakken. Vær så snill å la snøen komme snart.
Dagene går og ting går fint. Så fint som de kan gå.
Kjenner meg litt tom, deler av hjertet mitt er dratt bort for et år,
men slik føler kanskje trærne det å, når bladene faller.
Ikke alle bladene mine har falt, og de vil ikke falle heller. Jeg er heldig jeg. Jeg har fine blader her, som vil være der uansett og som får meg til å føle meg hjemme. Jeg hører hjemme her.
ps. det er fint å tenke på at de bladene som faller, vil komme tilbake igjen.
